Politikk i spill: En håndbok

Det finnes folk der ute, som TotalBiscuit, som ikke bare vil ha politikk ut av spill, men som sågar mener at politikk ikke har noe i noen fiksjonsmedier å gjøre.

totalbiscuit1

Hvis noe er regressivt, så er det holdninger som denne. Å liste opp antallet betydelige verk innenfor litteratur, film, TV og spill som er åpent politiske, og blir meningsløse i et ideologisk vakuum, er trivielt. Det som kanskje bør kommenteres, er det faktum at alt av kunst og kultur som produseres er politisk, også det som ikke eksplisitt er en politisk kommentar. Kanskje spesielt de verkene som ikke aktivt gjør krav på en status som «politiske».

Det er færre åpent politiske spill enn det er bøker og filmer – kanskje fordi det så langt har vist seg litt vanskelig å gjøre et spill mekanisk interessant samtidig som det sier noe som er politisk meningsfylt, og ikke overbærende platityder som «slaveri var litt dumt, da» (jf. Bioshock Infinite). I så måte er det opprinnelige Bioshock et mer interessant spill, men der risikerer likevel kritikken av Rands objektivist-paradis å sette seg fast i en ideologisk svingdør. Ved første øyekast virker det som en åpenbar og krass kritikk, men det går også an å lese historien som at «idéen var god, men folkene/lederskapet dårlig» – samtidig kan det være et element av kritikken, altså at uansett hvor god idéen er i et teoretisk rom, så finnes det ingen mennesker som oppfyller idealene i stor nok grad til at et samfunn som forutsetter en perfekt balanse av egoisme og samhold faktisk ville fungert i mer enn en ukes tid. På den annen side, så ble dette ført i pennen av de samme som skrev Bioshock Infinite, så Occam’s Razor leder meg i retning av at deres intenderte kritikk var noe enklere.

For spills vedkommende får et verk umiddelbart en politisk dimensjon så snart det etablerer en representasjon av virkeligheten, og tar sikte på å fortelle en historie. Da er det ikke først og fremst de ofte lite subtile vinklingene og allegoriene som kommer frem i løpet av historien som er sentrale; men alle de posisjonene som aldri eksplisitt etableres. Den virkelige politikken kommer til syne gjennom det som fremstilles som en naturalisert a priori-konstruksjon, en konstruksjon som ikke trenger å etableres, men stort sett passerer uoppfattet. Alt som presenteres som en tilsynelatende uunngåelig del av virkeligheten avslører de underliggende politiske strømningene når de identifiseres og avkles.

Kortversjon: Mesteparten av politikken i spill kommer ikke i form av spill med en tydelig, politisk beskjed, men gjennom all politikken som tas for gitt.

Så hva er det egentlig folk ønsker seg, når de vil ha «politikk ut av spill»? Den letteste måten å forklare det på, er at de glemmer et par ord: De vil ikke ha «politikk ut av spill», de vil ha «din politikk ut av deres spill». Deres politikk finnes allerede i spillene, i kraft av det uuttalte status quo som de fleste spill likevel beskriver og forsterker. Først når dette utfordres, oppfattes posisjonen som politisk. Eller, som TotalBiscuit uttrykker det, som om noen injiserer politikk inn i spillene. Det er jo selvsagt ikke det som skjer. Det er stort sett snakk om en ørliten forskyvning i konvensjoner, men forskyvningen gjør politikken synlig for dem som vanligvis kan tillate seg å late som at den ikke eksisterer. Plutselig har spillet «blitt» politisk!

Et flott eksempel her er Gone Home, som ikke er politisk overhodet. Likevel kan du være helt sikker på at så snart Gone Home nevnes på internett, så dukker det opp noen som skriker og hyler om hvordan spill som Gone Home tvinger politikk på den uforvarende spilleren. Det som faktisk skjer i Gone Home er en minimal forskyvning i status quo: Historien er verken om eller for heterofile menn, som har blitt kondisjonerte til å se seg selv som det naturlige ur-publikumet for spill. I tillegg oppleves det sikkert både skremmende og forvirrende for mange, at den primære måten å interagere med omgivelsene på i Gone Home, ikke er gjennom voldsutøvelse.

Så når noen forlanger at spill skal være apolitiske, så betyr det i realiteten bare at de ikke ønsker å se den naturaliserte, politiske myten de godtar som fundamentet for virkeligheten bli utfordret. Når noen erklærer seg apolitiske, så er det en politisk handling, fordi det innebærer en fullstendig aksept av status quo.

Noen av de politiske posisjonene som oftest kommer til uttrykk i spill, men aldri etableres er følgende:

Amerikansk jingoisme
Kapitalismens fortreffelighet
Heteronormativitet
Nihilisme (hevn/vold som løsning)

Noen mer spesifikke eksempler på politiske uttrykk som er tydelige, men bare i vekslende grad har blitt diskutert:

Pro-tortur (Call of Duty 4)
Legitimering av vestlig imperialisme gjennom framstillinger av antikken (Ryse)
Politi-militarisering (Battlefield Hardline)
Neo-monarkisme (Diablo 3: Reaper of Souls)
Kolonialisme (Far Cry 3)

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s